Koster, snopper og en dose skam: en utenforstående sine betraktninger av sporten rumpeldunk

La oss snakke om rumpeldunk. Få ting har gjort hoppet fra fiksjon til virkelighet med like stor entusiasme. Mennesker verden over samles og løper rundt med koster mellom beina på en offentlig gresslette uten et snev av selvbevissthet. Hvorfor? Fordi vi kan. Fordi mennesket, når det ikke lenger trenger å jakte for å overleve, finner på nye måter å utfordre sin verdighet på. 

En pandemi-født renessanse?

Ryktene sier at rumpeldunk fikk et uventet oppsving under pandemien. “Det var et fellesskap,” sier en spiller som ønsker å være anonym, sannsynligvis fordi foreldrene fremdeles tror hen driver med innebandy. Fellesskap, ja. Det er viktig, men må det innebære at man løper rundt med en plastpinne mellom beina? Og før du spør: Nei, den vibrerer ikke. Men det ville nok gjort sporten mer tilgjengelig for en helt ny målgruppe.

Idrett eller teater?

Kritikere hevder rumpeldunk egentlig ikke er en sport, men heller en slags performancekunst. “Det er mer som en avantgarde-teateroppsetning,” sier en kulturkommentator jeg fant på X. Spillerne er uenige. De peker på VM i rumpeldunk, arrangert i en eller annen anonym europeisk by som sikkert er kjent for pølser eller keramikk. Selvfølgelig! “Det er blod, svette og tårer,” sier en kaptein med en veldig alvorlig mine. Han unnlater å nevne at han tilbrakte halve kampen på å rope “Accio!” – en trylleformel fra Harry Potter-universet som brukes for å kalle på gjenstander, noe som viser at han kanskje har litt mer tro på magi enn på sporten. 

Gullsnoppen: Jakten på det uoppnåelige

Gullsnoppen. En liten, gul ball som flakser rundt på banen som om den vet noe vi ikke vet. Den er som en uoppnåelig drøm – alltid et steg foran, alltid på vei bort. Det er som om hele sportens formål er å jage noe som er uoppnåelig. Og så har den det navnet, da. Gullsnoppen. Snopp. Som betyr akkurat det du tror det betyr. Det overlater heller ikke mye til fantasien at snoppen i virkelighetens rumpeldunk er en sokk med en tennisball som henger med borrelås fra linninga på shortsen til en av spillerne. Fanger man gullsnoppen, vinner laget ditt 30 poeng og kampen avsluttes. Og der, i navnet Gullsnoppen, er det som om de som fant på navnet ville dra en vits. Kanskje de tenkte at vi, som sportens litt naive utøvere, trengte å få et hint om at vi alltid kommer til å jakte på noe vi ikke kan få tak i. Så spillerne, med koster mellom beina og svetteperler som om de faktisk er på vei til å vinne et maraton, jager denne gullsnoppen. De sier det er for laget, for æren, men vi vet jo at det egentlig handler om noe helt annet. Det handler om å prøve å fange noe vi vet vi aldri får tak i, og rope “Jeg fikk tak i den!” for deretter å innse at vi bare har fanget oss selv i en endeløs runddans.

Navnekrisen i rumpeldunkmiljøet

Alt er ikke bare fryd og gammen i magisportens verden. Internasjonalt har sporten nå byttet navn til “quadball” etter et juridisk oppgjør med en viss bokserie-forfatter. Men her i Norge? Vi er tro mot våre røtter. Vi kaller det fortsatt rumpeldunk, fordi vi er et folk som ikke lar oss diktere av internasjonale strømninger. Vi kaller en spade for en spade, og en kvist for en rumpeldunk-kost.

Hva er poenget, egentlig?

Så, hva er poenget med rumpeldunk? Noen sier det handler om å være en del av noe større. Andre sier det er ren moro. Jeg sier det handler om vår evne til å balansere absurditet og alvor. Livet er kort, og kanskje det å jage snopper og baller rundt med en kost mellom beina er akkurat den påminnelsen vi trenger for å unngå å ta oss selv altfor seriøst – eller for å innse at det er helt greit å kjenne på litt skam når vi står der ute på gressletta. 

Tekst: Nova Cascade, som nå mistenker at hun aldri får pressepass til VM i quadball.

Bilder hentet fra: https://p3.no/ukjende-sportar-rumpeldunk-snorugby/